Norges Grunnlov

Kingdom of Norway's Constitution

Kongeriket Norges Grunnlov danner sammen med konstitusjonell sedvanerett Norges forfatningsrett. Grunnloven er den høyeste rettskilden i Norge. Det betyr at andre bestemmelser som kommer i strid med den, må vike etter lex superior-prinsippet. Grunnloven inneholder bestemmelser om statsformen, om menneskerettigheter, om den lovgivende makt (Stortinget), den utøvende makt (Kongen i statsråd) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven, naturrettens rettsprinsipper, konstitusjonell sedvanerett, menneskerettighetene og internasjonal rett utgjør de viktigste fundamentene for Norges statsform, rettsforståelse, og lovverk. I tillegg til å danne basis for statsforfatningen og -forvaltningen, nedfeller Grunnloven en rekke individuelle rettigheter og utgjør hoveddokumentet som sikrer den norske rettsstaten. Annet lovverk utdyper og konkretiserer Grunnlovens bestemmelser.

Grunnloven utgjør en skriftlig samfunnskontrakt mellom styrende og styrte. De viktigste prinsippene Grunnloven og dens samfunnskontrakt bygger på, er folkesuvereniteten gjennom bestemmelsene om folkevalgt styre og representasjon, maktfordelingsprinsippet om skillet mellom de lovgivende, utøvende og dømmende statsmakter, samt menneskerettighetene som sikrer borgerne mot rettssikkerhet og vilkårlighet, og fastslår individuelle rettigheter som eksempelvis trosfrihet og ytringsfrihet.

Grunnloven ble godkjent av Riksforsamlingen på Eidsvoll i Eidsvollsbygningen den 16. mai 1814. Et underskrevet eksemplar ble overrakt kong Christian Frederik dagen etter. Den bestod av 110 paragrafer i fem kapitler, fordelt på 24 sider i en innbundet bok.Grunnloven ble datert 17. mai, og datoen fikk i løpet av 1800-tallet status som Norges nasjonaldag. Det ble laget flere utkast til 17. mai-grunnloven, og det endelige eksemplaret som ble underskrevet av grunnlovsfedrene var renskrevet av studenten Johan Matthæus Buschmann.